Fire! Orchestra 'Actions'
Rune Grammofon, 2020

Order from Rune Grammofon

This new, extended reading by Mats Gustafsson and Fire! Orchestra of the great Polish composer Krzysztof Penderecki´s seminal “Actions For Free Jazz Orchestra” (1971) was commissioned by the Sacrum Profanum festival in Kraków in 2018. The idea was to place this classic piece in a contemporary setting, with a new approach and a new body of sound. However, the original score was used as a platform for the new reading, connecting history with the present.
The first performance of “Actions For Free Jazz Orchestra” took place in 1971 at Donaueschingen and featured the New Eternal Rhythm Orchestra, 14 international jazz heavyweights assembled by Don Cherry for the occasion and conducted by Penderecki.
The composer had heard the Globe Unity Orchestra a couple of years earlier and was fascinated by the possibilites of working with musicians from a different background and with other perspectives than he was used to from the classical world. The challenge for all involved was to find the right balance between composition and improvisation. The idea was initially met with some scepticism from the musicians, but this soon gave way to acceptance and even great eagerness.
Fire! Orchestra´s instrumentation is almost identical to that of 1971, the main difference being a tuba replacing one of the trombones. Also worth noticing is that the new reading clocks in at 40 minutes, considerably longer than the 1971 version.

Released 28.02.20


Late Polish composer Krzysztof Penderecki conducted the original “Actions For Free Jazz Orchestra,” which was performed in 1971 by top European improvisers. He was eager “to call on [the] unlimited technical possibilities” jazz musicians offered over nonimprovising orchestral performers, according to the liner notes of Fire! Orchestra’s latest album. And he achieved a rare balance between free-improv and composition, using visual scores instead of standard notation. Baritone saxophonist Mats Gustafsson’s revisitation of the piece with his trans-European ensemble doubles the original’s length, but adheres to Penderecki’s plan for episodic engagement among select instruments, creating variable densities and occasionally emerging bass lines. The single-track Actions unfolds gradually with subtle timbral contrasts—a spare ringing guitar, festering organ pads—and solos that imbue colors rather than explosive energies. There’s even a harmonized tutti section with an emphatic end point. Gustafsson, who also conducts, turns in a climactic passage—beginning at 28:31—that’s just as gutsy as Peter Brötzmann’s spotlit part was the first time around. The European players here all seem to have open ears, collaborating with a suspenseful linear sense, yet different “actions”— a flute air, tom-toms on low boil—emerge as key points after each listen. There’s some wild polyphony as the orchestra approaches its conclusion, but kudos are most deserved for Fire!’s sensitive deployment of creative freedoms within generous, although still defined, boundaries. 4/5.
Downbeat (US)

Forceful reimagining of the composer’s brush with jazz. Fire! Orchestra, Swedish sax titan Mats Gustafsson’s combo, often confound with their metal-informed free jazz, but this is further-out than usual. Actions is a 2018 live version of Poland’s Krzysztof Penderecki’s only stab at jazz. The composer saw the Globe Unity Orchestra in 1969 and, fascinated, engaged Don Cherry to form but not play in an ensemble which would improvise on a composed score under his baton, the first time Penderecki conducted. Peter Brötzmann, Terje Rypdal and Kenny Wheeler were among those hired; Actions For Free-Jazz Orchestra resulted. Performed at Germany’s Donaueschingen Festival in ’71, it was 16-and-half-minutes of ebb-and-flow, crash-and-burn dynamics. Gustafsson’s rendering runs to 40 minutes and is wilder, contrasting texture with free-flowing power. Reine Fiske (Dungen) and Andreas Werliin (Wildbirds & Peacedrums) appear in the 13-piece band conducted by a sax-wielding Gustafsson.
Mojo (UK)

The Fire! Orchestra is not so much Swedish saxophonist Mats Gustafsson’s big band as his big house, the place where he can bring his myriad interests together and invite them to interact. They have already taken on free jazz, krautrock and abstracted songcraft, so why not one of the earliest documents of post-third stream classical-jazz interaction? Polish composer Krzysztof Penderecki originally composed Actions for Free Jazz Orchestra after hearing the Globe Unity Orchestra and handed it off to trumpeter Don Cherry to realize its first performance in 1971. Cherry’s imprint upon Gustafsson is deep; where do you think his long-running trio, The Thing, got its name? But this is no mere recreation. Some of Fire! Orchestra’s members weren’t even alive when the first version was performed, so the task is to find a way of playing the piece that makes sense now. So, they stretch things out, letting passages evolve organically. Special credit is due to the three-piece, whose contributions melt and glow.
Dusted (US)

The most topical program, sadly related to the March 29 death at 86 of Polish composer Krzysztof Penderecki, is Actions (Rune Grammofon RCD 2212 Conceived of before his death and eagerly encouraged by the composer, it’s the first performance of Penderecki’s mixture of improvisation and composition since its premiere in 1971. With the same number and almost exact instrumentation of the initial band, the 14-piece Scandinavian Fire! Orchestra, conducted by baritone saxophonist Mats Gustafsson, devises a personal interpretation. Negotiating the peaks and valleys of the creation, the group works its way from an introduction heavily weighted towards growling brass from tubist Per-Åke Holmlander and trombonist Maria Bertel to a protracted silence broached by muted tones from one of three trumpeters and propelled into a steadying groove from bassists Elsa Bergman and Torbjörn Zetterberg. From then on, until a semi-climax at the midpoint, fruitful dialogues emerge involving distorted runs from guitarist Reine Fiske and Gustafsson’s low-pitched baritone slurs. A middle section driven by kettle-drum thumps and gong resonations from Andreas Werliin plus Christer Bothén’s bass clarinet continuum is further propelled by Alexander Zethson’s ecclesiastical organ pumps that judder just below the polyphonic surface. Overblowing snorts from Gustafsson coupled with surging glossolalia from the other reeds lead to a final section of pumping guitar distortion and a capillary explosion. With the massed instruments’ layered top, middle and bottom textures equally audible as a crescendo, brief guitar frails and organ washes signal the finale.
The Whole Note (CA)

Krzysztof Penderecki, who died in March of 2020 at 86, was best known as a classical composer and conductor, but in 1971, he collaborated with trumpeter Don Cherry on Actions for Free Jazz Orchestra, a 16-minute piece performed at the Donaueschingen Music Festival with an ensemble of Kenny Wheeler, Manfred Schoof and Tomasz Stanko (trumpets), Albert Mangelsdorff and Paul Rutherford (trombones), Gerd Dudek, Willem Breuker and Peter Brotzmann (saxophones), Gunter Hampel (flute and bass clarinet), Fred Van Hove (piano and organ), Terje Rypdal (guitar), Peter Warren and Buschi Niebergall (basses) and Han Bennink (drums), with Penderecki conducting. Not unlike John Coltrane’s Ascension or Ornette Coleman’s Free Jazz, it juxtaposed swinging ensemble passages against raucous solo and duo sections. In 2018, Swedish saxophonist Mats Gustafsson and his Fire! Orchestra were commissioned to revisit Actions for the Sacrum Profanum festival in Krakow, near Penderecki’s Debica birthplace. Their version of the piece runs a full 40 minutes and includes Goran Kajfes, Niklas Barrio and Susana Santos Silva (trumpets), Maria o Bertel (trombone), Per Ake Holmlander (tuba), Anna Hogberg (alto), Per “Texas” Johansson (tenor, clarinet and flute), Gustafsson (baritone saxophone and conduction), Christer Bothen (bass clarinet), Reine Fiske (guitar), Alex Zethson (Hammond organ), Elsa Bergman (upright bass), Torbjorn Zetterberg (electric bass) and Andreas Werliin (drums). Rather than extend the solo portions, though, they’ve slowed the whole thing down to a dubby, psychedelic crawl, with guitar, bass and organ giving it a dark, forbidding atmosphere. The horns hoot, sputter and moan at each other like apes at midnight, but there are a few real solos as well: one of the trumpeters early on, then Gustafsson later. This is a fascinating, unexpected performance very different from previous Fire! Orchestra discs, more in line with groups like Globe Unity Orchestra or bassist Alan Silva’s large-scale projects. Although it’s likely a one-off, it does point to a potentially fascinating new direction going forward, should Gustafsson choose to take that path.
New York City Jazz Record (US)

Det händer nästan alltid spännande saker när improvisationsmusiker närmar sig skrivet material. Vi har hört det med Stockhausen när han under 60-talet hade franska improvisationsmusiker som klarinettisten Michel Portal i orkestern, eller i det italienska kollektivet Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza med bland andra Ennio Morricone, med Dror Feiler när han samarbetat med Klangforum Wien eller när den polske kompositören Krzysztof Penderecki skrev Actions for Free Jazz Orchestra som uppfördes på festivalen Donaueschingen 1971 och sedan hamnade på skiva. Då var 14-mannaorkestern sammansatt av Don Cherry – som dock inte spelade själv på detta stycke – och innehöll europeiska musiker som Peter Brötzmann, Kenny Wheeler, Tomasz Stanko med flera. Nu är det Mats Gustafsson som har satt ihop ett delvis nytt Fire! Orchestra – för första gången utan Mariam Wallentin och Sofia Jernberg – med nästan enbart svenska musiker som Goran Kajfeš, Christer Bothén, Anna Högberg, Per Texas Johansson med flera. 16 minuter har blivit 40 i den nytolkning som Mats Gustafsson gör och som framfördes i Krakow 2018. Originalpartituret ligger kvar i botten men har utvecklats och moderniserats, tillförts nya ljudbilder. Det är en mycket givande tolkning Gustafsson gör, och utförandet av Fire! Orchestra är strålande. Musiken lever och andas, rör sig framåt, överhuvudtaget är det väldigt dynamiskt och med en mångfald av detaljer som överraskar under många lyssningar. Strukturer från originalet finns kvar, den dronande inledningen, det explosiva crescendot och passagen där gitarristen Reine Fiske förtjänstfullt tar upp den psykedeliska tråden från Terje Rypdals originalgitarr. Bara för att nämna några. Samtidigt finns stundtals ett tillfört groove som gör det väldigt Fire! Orchestra-mässigt. Ornette Coleman kritiserade för länge sedan den noterade västerländska konstmusiken för att den alltid lät så snarlik. Som kom den aldrig ur sin form och sina klangfärger. Colemans tanke dyker upp när jag lyssnar på Actions. Penderecki lyckades kanske inte helt med att omvandla konstmusiken (om det nu var det han ville) till något annat, så inte heller Gustafsson i sin nya tolkning. Här finns delvis ett igenkännande. Ändå sker kreativa och faktiska förflyttningar eftersom musiken framförs av improvisationsmusiker. Inte minst med tanke på att partituret är grafiskt och öppet. Det är ett mycket lyckat försök att stånga sig loss från idiomet. Här finns medvetna brytningar, som Alex Zethsons hammondorgel som är mer drömsk än stramt koncentrerad och upp dyker även psykedeliska, brölande kaospartier, rytmiska känningar från rockvärlden och passager av fragmentarisk klassisk impro. Inte bara utförandet är alltså annorlunda jämfört med ”vanlig” noterad konstmusik, även andra idiom tillförs. Och de individuella prestationerna är många och lyckade. De finns där, lyser upp, men ingår också i den kollektiva helhet som utgör musiken. Sammantaget är Actions ett mycket spännande och mytomspunnet stycke musik. På detta album tolkas det och framförs på nytt. Av ett svenskt 14-mannaband i polska Krakow. Det är tveklöst en händelse av rang. Så även att det nu även finns för lyssning för oss som inte var där.
OrkesterJournalen (SE)

Pendereckis musik har använts i filmer som Exorcisten, Twin Peaks och Shutter Island. I hans breda skapande finns också det mellan komposition och improvisation balanserande stycket Actions for free jazz orchestra, som spelades in i Donaueschingen 1971 med Peter Brötzmann, Willem Breuker och Terje Rypdal bland musikerna. Nära nog femtio år senare har Mats Gustafsson greppat stycket igen, på ett nytt sätt, vilket framgår av denna täta och extremt dynamiska inspelning gjord i Krakow 2018 med (som vanligt) stjärnspäckade Fire! Orchestra. Dock utan sångerskor denna gång, men med gitarristen Reine Fiske som ny bland de 14 musikerna. Framförandet utgår från originalinspelningen, med i princip samma sättning, men musiken sträcker sig över 40 minuter (till skillnad från originalets knappa 17) och är avsevärt rikare på kontraster. Något massivt manglande är det inte frågan om, snarare återges den grafiskt noterade musiken i kluster, där musikerna vandrar in och ut för att måla fritt i skiftande nyanser. Som stabiliserande faktor finns också de melodislingor som dyker upp efter 15 respektive 20 minuter, och inte minst den puls som följer på den explosiva saxutlösningen en halvtimme in i musiken. Kraftfullt är bara förnamnet, passionerat bara mellannamnet.
Lira (SE)

Første gang jeg så Fire! Orchestra spille, må ha vært på Sound Of Mu for rundt ti år siden. Jeg ble hektet. Siden den gang har trioen omskapt seg til stort orkester og satt brennmerker i den europeiske jazzen. I fjor leverte de et av årets album. Nå er de tilbake med en nytolkning av Krzysztof Pendereckis Actions For Free Jazz Orchestra, og det låter helt umiskjennelig. Den polske komponisten skrev verket etter å ha hørt Globe Unity Orchestra, og i 1971 ble det fremført med Peter Brötzmann og Terje Rypdal i besetningen. Mats Gustafsson har bygget ut Pendereckis ideer, og Fire! Orchestras versjon er betydelig lenger enn originalen. Kremen av svenske jazzmusikere er med, og det nedfeller seg i uttrykket. Gitarist Reine Fiske spiller ut sine 60-tallsdrømmer, og bruken av hammond peker i samme retning. Barytonsaksofonen låter som et åpent sår, og komponert og improvisert glir sømløst over i hverandre. Bandet overgår ikke seg selv, men det skal jo noe til. 5/6.
Aftenposten (NO)

Denne gangen gyver det svenske jazzlokomotivet, med Gustafsson i førersetet, løs på «Actions For Free Jazz Orchestra», signert den polske avantgardekomponisten Krzysztof Penderecki, som nok er mer kjent for andre ting, som musikken til filmklassikeren Ondskapens Hotel. «Actions For Free Jazz Orchestra» ble fremført første gang i 1971, av New Eternal Rhythm Orchestra, et superlag satt sammen av Don Cherry, med storheter som Peter Brötzmann, Kenny Wheeler og Terje Rypdal i rekkene. For øvrig inspirert av frijazzhæren Global Unity Orchestra, som det påpekes i albumnotatene. Det er et lite stykke frijazzhistorie dette. Gustafsson leverer sin egen tolkning, opprinnelig på bestilling fra festivalen Sacrum Profanum i Krakow, tilbake i 2018. De holder det gående betraktelig lenger enn Penderecki i sin tid gjorde det med New Eternal Rhythm Orchestra, vi snakker her om ett spor på rundt 40 minutter. Det er tolket inn i en ny tid, med ånden fra originalen svevende over det hele. Det er tidvis hypnotisk, tidvis storslått, i en fin balanse mellom det komponerte og det improviserte, og et tøft møte mellom den rå kraften fra blåserne og sekstitallsvibbene fra Fiske. Det var på tide at noen børstet støv av denne perlen fra Penderecki. Gustafsson og Fire! Orchestra gjør det på mesterlig vis.
Dagsavisen (NO)

Vi må ta det frå byrjinga: Mot slutten av sekstitalet fekk den polske komponisten Krzysztof Penderecki oppleve frijazzensemblet Globe Unit Orchestra, som i si tid blei forma med utgangspunkt i ei bestilling til Alexander von Schlippenbach frå jazzfestivalen i Berlin i 1966. Han blei nyfiken og inspirert, og i 1971 kunne han sjølv, saman med Don Cherry, presentere verket Actions For Free Jazz Orchestra framført av det skreddarsydde New Eternal Rhythm Orchestra. Der kan ein mellom anna finne utøvarar som Peter Brötzmann, Han Bennink, Terje Rypdal, Kenny Wheeler og Tomasz Stanko. Så har altså festivalen Sacrum Profanum i Krakow tinga ei ny utgåve av dette verket frå Mats Gustafsson og den herlege gjengen i Fire! Orchestra, der ein kan trekke fram medlemmar som Per ”Texas” Johansson, Anna Högberg, Goran Kajfes og Elsa Bergmann. Penderecki er neppe mest kjend for dette verket (men mange hugsar sikkert at han har skrive eit sterkt stykke i Threnody For The Victims Of Hiroshima som blei gjort aktuelt igjen i sesong tre av Twin Peaks i 2017), og dette er truleg første gang det har blitt spelt inn på nytt. Den mest openberre skilnaden frå første innspeling er at denne varer mykje lenger. I omtalen frå plateselskapet står det at orkesteret har gjort ei «extended reading» av stykket. At eit stykke skrive for eit frijazzensemble rommar mykje og kan utvidast slik er ikkje så rart, men eg skulle gjerne likt å vite meir om kva som ligg i ei «ny tilnærming», som det også skal vere her. At mykje har endra seg sidan 1971 er uansett sikkert. Det eine er, kanskje ikkje så uventa, at dette læt langt betre reint lydteknisk. Men eg får også ei kjensle av ei slags musikalsk modning, som ein i såfall må tilskrive heile frijazzrørsla kollektivt. Det kan også vere den ”utvida” lesinga, som gjer at dei musikalske ideane får utvide seg meir organisk med den tida som skal til. Konklusjonen er i alle høve at det var ein god idé å gjere dette på nytt, og kanskje har til og med Gustafsson lukkast betre enn komponisten gjorde sjølv i 1971. Dét er ikkje så verst.
Jazznytt (NO)

Det er Pendereckis «Actions» som er vårt hovedanliggende for denne teksten, og det er denne komposisjonen som multinasjonale Fire! Orchestra med Mats Gustafsson i spissen gjorde en nytolkning av under festivalen Sacrum Profanum i Krakow i 2018. Også denne konserten ble tatt opp, utgitt av Rune Grammofon ved slutten av februar, omtrent en måned før Pendereckis død. Fire! Orchestra bruker partituret som et springbrett, og strekker verket utover vel 40 minutter, der opptaket fra 1971 nøyde seg med 16 og et halvt minutt. At det er samme verk er dog merkbart allerede fra de første tonene: dype, rumlende, utstrakte toner av bass og tuba, men der 1971-versjonen skyter ut i frilynt driv ledet av en joggende bass, holder Fire! Orchestra spenningen noe lengre, og stykket er i begynnelsen mer preget av tentative utspill fra blåsere og andre. Et seigt og luskende tema, der kontra- og el-bass veksler mellom å ta alternerende steg og å trampe i samme spor, akkompagnert av illevarslende klangbilder fra blant annet gitar, er bakteppet for diverse soloutspill som bryter ut i kollektiv kakofoni, og plutselige utbrudd, eruptive, ilende og flakkende drypp, spor og linjer. Fire! Orchestras tolkning av «Actions» får frem både det atmosfæriske, ominøse, vekkende, eggende, spontane og handlingspregede i Pendereckis musikk på ypperlig vis.
Klassekampen (NO)

Den polske samtidskomponisten Krzysztof Penderecki er poppis for tiden. Under en Warszawa-tur i fjor hørte jeg en person ganske høyt oppe i klassiskmiljøet si at han er den «alle snakker om om dagen», og et besøk i byens bruktplatesjapper kunne også bekrefte inntrykket av ham som svært hipp. Han dirigerte for øvrig de polske radiosymfonikerne på et opptak som ble en av fjorårets mest interessante plater, nemlig popvokalist Beth Gibbons tolkning Goreckis berømte tredje symfoni. Men crossover er ikke noe nytt for Penderecki. Allerede i 1971 ville den polske modernisten utforske forholdet mellom improvisasjon og komponisttradisjonen han selv kom fra. Med hjelp fra den amerikanske saksofonisten Don Cherry oppsto verket Actions for Free Jazz Orchestra. Den første innspillingen ble gjort av en besetning på 14 mann under navnet New Eternal Rhythm Orchestra. Den inkluderte blant andre storheter som Terje Rypdal, Thomasz Stanko og Kenny Wheeler. Og dette er fett! For nå kommer, sannsynligvis for første gang siden 1971, en nytolkning av verket ut på plate. Det er like mange i bandet denne gangen, og den svenske kraftstasjonen på sax, Mats Gustafsson, gjør i kombinasjon med sitt eget Fire! Orchestra noe som kalles en «nylesning» av det opprinnelige verket. Sjekk for øvrig Kim Hiorthøys artige stilisering av Gustafssons score for musikken i coverdesignet. Den blandingen av gammelt koblingsskjema for el-apparater og eksplosjons-aktige tegneseriebobler omslagsillustrasjonen gir assosiasjoner til, kan faktisk illustrerende lyden som venter, selv for en som ikke er kjent med å lese notasjon av musikk. Det vrenger i kondensatorer, freser i ledningsfester og spretter elektriske ildkuler over kretskortet. Bandbesetningen utgjøres av saksofoner, klarinett, tuba, trompeter, elektrisk bass, kontrabass, hammondorgel og trommer, i tillegg til at gitarist Reine Fiske for første gang er på plate i Fire! Orchestra-sammenheng. Framføringen var del av festivalen Sacrum Profanum i Krakdw i 2018. Det moderne har siden 1971 med andre ord fått noen år på nakken, men er ikke gått ut på dato av den grunn, akkurat i denne sammenhengen. Den inspirerte og deilige frilyden på årets plate kunne like gjerne vært spilt i 1971 som i 2018, det låter bare litt tjukkere nå. Spillelengden er også betraktelig utvidet i forhold til originalen, og det er jo bare en fordel.
Vårt Land (NO)

Den polske samtidskomponisten Krzysztof Penderecki døde 29. mars i år, vel vitende om at Fire! Orchestra, under ledelse av Mats Gustafsson, og for anledningen armert med klassisk orkester og gitarist Reine Fiske, hadde oppført en fortolkning av dennes “Actions For Free Jazz Orchestra” under Sacrum Profanum-festivalen, Krakow, 2018. Angivelig skal Penderecki – allment anerkjent for sin ominøse tredjesymfoni og ikke mindre angstfremmende “Threnody To The Victims Of Hiroshima” – ha høstet idéen til verket etter å ha bivånet en konsert med The Globe Unity Orchestra i 1960-årene. “Actions…” ble plateinnspilt i 1971, av The New Eternal Rhythm Orchestra, som besto av fjorten musikere, inklusive Terje Rypdal. Det er med andre ord ikke småplukk Fire! Orchestra begir seg ut på. Stykket ligger dog rimelig formdefinert i balansering av komposisjon og improvisasjon, og Penderecki ville neppe hatt •noe å innvende på eksegesens prolongasjon, som klokker inn på førti minutter. Musikalsk bukter “Actions…” fra karakteristiske, foruroligende Penderecki-grep, med bruk av få toner, overdratt gutturale lyder og vrengt blåseinstrumentering, til værbitt loungejazz og infernalsk avantgarde. Passasjer av stilistiske amalgamer løses særlig godt, men er neppe egnet som julegave til alle svigermødre. At Reine Fiske, for øvrig Rypdal-disippel på sin hals, viser seg oppgaven verdig burde derimot ikke overraske en sjel.
Norway Rock Magazine (NO)

In 1971, Penderecki collaborated with trumpeter Don Cherry on Actions for Free Jazz Orchestra, a 16-minute piece performed at the Donaueschingen Music Festival. The ensemble included Kenny Wheeler, Manfred Schoof and Tomasz Stanko on trumpets; Albert Mangelsdorff and Paul Rutherford on trombones; Gerd Dudek, Willem Breuker and Peter Brötzmann on saxophones; Gunter Hampel on flute and bass clarinet; Fred Van Hove on piano and organ; Terje Rypdal on guitar; Peter Warren and Buschi Niebergall on basses; and Han Bennink on drums, with Penderecki conducting. It was a fairly classic slab of out jazz in the dominant style of that era, not unlike John Coltrane‘s Ascension or Ornette Coleman‘s Free Jazz, with swinging ensemble passages interspersed with frequently raucous but sometimes quite beautiful solo and duo sections. Saxophonist Mats Gustafsson and his Fire! Orchestra were commissioned to revisit Actions for the 2018 Sacrum Profanum festival in Kraków. They more or less replicated the instrumentation, but the piece itself has been radically expanded. It’s now 40 minutes long, and has been released on LP and CD by Rune Grammofon. This version of Fire! Orchestra, a large group with fluctuating membership, includes Goran Kajfes, Niklas Barnö, and Susana Santos Silva on trumpets; Maria Bertel on trombone; Per Åke Holmlander on tuba; Anna Högberg on alto sax; Per Johansson on tenor sax, clarinet and flute; Gustafsson on baritone sax and conduction; Christer Bothén on bass clarinet; Reine Fiske on guitar; Alex Zethson on Hammond organ; Elsa Bergman on upright bass; Torbjörn Zetterberg on electric bass; and Andreas Werliin on drums. You might think that they’d have stretched the piece from 16 minutes to 40 by making the solos longer and wilder, but you would be wrong. What Fire! Orchestra has done is slow the piece down, to an almost trance-like, dubby groove. They don’t swing; they march, as slow as zombies, leaning into the horror-movie atmospherics that made Penderecki’s music so attractive to William Friedkin and Stanley Kubrick. The use of electric instruments (guitar, bass, organ) adds a psychedelic rock feel at times, but there are also stretches where the horns moan long tones at each other that are quite beautiful in an almost whale-song-like way. But then, at roughly the 29-minute mark, Gustafsson steps into the spotlight, and cuts loose with the baritone in a way that sounds like his lungs are made of sandpaper, before Johansson joins him for a sputtering duet. This is a fascinating, absorbing performance. Actions for Free Jazz Orchestra doesn’t always get the recognition it deserves, but it absolutely ranks with Alan Silva‘s Seasons, the Jazz Composers Orchestra‘s Communications, Don Cherry‘s Eternal Rhythm, and the early work of the Globe Unity Orchestra as essential documents of large scale avant-jazz. This re-recording honors the original while adding more than enough to make it a work that stands on its own.
Burning Ambulance (US)

„Actions” ist eine Komposition fur Free-jazz-Orchestra des polnischen Komponisten Krzysztof Penderecki, die 1971 in Donaueschingen unter der Leitung von Don Cherry und mit der Beteiligung von Peter Brötzmann, Willem Breuker, Terje Rypdal, Tomasz Stanko und vielen anderen aufgenommen wurde. Das Werk hat erheblichen Einfluss auf die Musik von Butch Morris und anderen Protagonisten, die später die Ideen des Third Stream weiterführten. Wie aktuell die Komposition des Polen immer noch ist, stellt jetzt der Schwede Mats Gustafsson mit seinem Fire! Orchestra unter Beweis, das zwar nicht so prominent besetzt ist wie die Formation , on ’71, aber dafür umso passionierter. Die CD besteht aus einem einzigen langen Track, doch die Drones, aus denen sich immer wieder einzelne improvisierende Stimmen oder Stimmenbündel schälen, um letztlich wieder im Gesamtsound Erfüllung zu finden, sind abenteuerlich. Das ist wahrlich ein kreativer Umgang mit der Tradition im Sinne des Originals, das nichts weniger wollte, als jemals bewahrt zu werden.
Jazzthing (DE)

KRZYSZTOF PENDERECKI war, als er 1971 mit The New Eternal Rhythm Orchestra ‘Actions’ zur Aufführung brachte, auf seinem Penderadetzky-Marsch zu Altar & Tradition von seinen avancierten Meisterstreichen – ‘Anaklasis’, ‘Fluorescences’, ‘Polymorphia’, ‘Threnos’ – mit denen er zehn Jahre zuvor Furore gemacht hatte, noch nicht so weit ent­fernt, um vom gradlinigen Kollegen Lachenmann abgetan zu werden als Leitkuh der ‘tona­len Paarhufer’. Was er 1970/71 schrieb – ‘De natura sonoris No. 2’, ‘Kosmogonia’, ‘Utrenja’, ‘Canticum Canticorum Salomonis’, die ‘Partita’ für Cembalo, elektrische Gitarre, Bass-Gitarre, Harfe, Kontrabass und Orchester – war zwar in Weihwasser getaucht, aber noch mit dem Beigeschmack von “Der Exorzist” und “Shining”. Für die radikale Resonanz auf Hiroshima und Holocaust die höhere Weihe als Hollywood-Horror – Action! Dem Orchestra, eine andere Globe Unity mit Bennink, Breuker, Brötzmann, Mangelsdorf, Rutherford &c.&c. &c., mit Rypdal so kratzig wie nirgend sonst, entwarf er mit grafischem Leitfaden: ein Vor­spiel zur Klangentfaltung; einen 4/4-Part mit Überblas-Techniken; einen (weniger beweg­ten) menomosso-Abschnitt, mit 2- und 3-stimmigen Teilgruppen, einem Choral, einem Ba­ritonsaxsolo; eine quintessentielle Reprise mit Schlusschoral [-> Philips, 1971, Wergo, 1977, Intuition, 2001]. 2018 ließen sich Mats Gustafsson und FIRE! ORCHESTRA dazu an­stiften, für das Sacrum Profanum Festival in Kraków noch einmal Actions (RCD2212 / RLP 3212) in Angriff zu nehmen und dabei das nur 16 ½ min. Original durch Conduction und größere Freiheiten auf 40 Min. zu erweitern. In quasi identischer Instrumentierung, nur eine Posaune ist verwandelt in Per Åke Holmlanders Tuba neben Goran Kajfeš, Niklas Barnö & Susana Santos Silva – Trompeten, Maria Bertel – Posaune, Anna Högberg – Alto­sax, Gustafsson selbst – Baritonsax, Per ‘Texas’ Johansson – Tenorsax, Klarinette, Flöte, Christer Bothén – Bassklarinette, Alex Zethson – Hammondorgel, Elsa Bergman – Kontra­bass, Torbjörn Zetterberg – E-Bass und Andreas Werliin – Drums. Eingeschworene Fire!-Biester, mit weiteren Allianzen im Goran Kajfeš Subtropic Arkestra, bei Torbjörn Zetter­berg Hot Five, Angles, Tropiques, Je Suis!, The Big YES! oder Holmlanders Carliot – It’s Never Too Late Orchestra. Dazu das Fire!-Debut von Reine Fiske mit seinem Rock-Spirit von Landberk und Dungen bis Motorpsycho und Elephant9, der bei “Sky Music: A Tribute to…” auch schon den Terje Rypdal gemacht hat. Kontrabassstriche und Tuba grummeln, leise und mit Schmauchspuren setzen die Bläser ein, fauchend, stöhnend, knarrend, krähend, flötend. Doch sie verstummen, weil sich da eine schwellende Orgeldröhnwelle wölbt. Aus langgezogenen Hornstößen entfaltet sich prächtiges Trompetenspiel, dazu setzen Drums und Pizzicato erst sich, dann alles in Bewegung, mit aufgekratztem Bläser­krawall, der sich zu anhaltendem Tutti ballt, Schnitt! Die Gitarre und beide Bässe krabbeln gemeinsam, von Bassklarinette sanft, von Bläserkürzeln und den Drums impulsiv akzen­tuiert, bis hin zu heftigen Stößen. Die Klarinette schmust auf weichem 1 ∕ 2 ∕ 3 des Basses, die Flöte tiriliert im langsamen Groove des ganzen Kollektivs, Schnitt! Gong rauscht und crasht, und trappelig akzeleriert die Trommel. Zu Werliins klapprigem Eifer glissandieren zwei Trompeten und umkreisen sich schließlich a capella. Die Reeds summen, alle Bläser pollocken, zu Orgel, funkeliger Percussion und Gitarrenlegato setzt erneuter, metallisch angeschlagener Groove ein, Staccatokürzel zerrütten ihn. Überblende. Lang gezogenes Glissando wird von einer Trompete stufig getönt. Blende. Gustafsson balgt sich am Bari­ton mit der Bläsermeute wie um einen Knochen, und dann kommen sie endlich, in schwe­rem Schritt, die 4/4, von Bläsern umschwirrt, die Uhr zeigt gut 30 Min. Die Tuba blubbert und stößt betrommelten Staccatotumult in ein herrliches Bläserdelirium, aus dem abrupt Zethson allein ausschert hin zu einem Hammondhalteton. Ein rhythmisches Motiv bringt wieder Bewegung für erst spotzig fauchendes, dann träumerisches, weiterhin beorgeltes Gebläse, das aber in brummiger Bass-Tuba-Stagnation an den Anfang zurückkehrt. Und vergeht. Das sind definitiv andere Proportionen und Lösungen als nur die von Penderecki vorgezeichneten. Part 2 & 3 erscheinen vertauscht oder vereint. Kein Choral. Weniger individuelle Improvisation. Keine Rypdalraptorik. Und überhaupt vermeidet Gustafsson die Verlockung, die großen Alten imitieren oder überbieten zu wollen. Er betont das Miteinan­der, außer der Action und dem Vorwärts auch das Verweilen. Ach Lachenmann, es gibt noch anderes Feuer als das von Schwefelhölzern, und haben wir nicht letztlich alle einerlei Odem, um es zu hüten oder so oder so anzufachen?
Bad Alchemy (DE)