Mats Gustafsson — Saxophones, Fender Rhodes
Johan Berthling — Bass, Electric Guitar and Hammond Organ
Andreas Werliin — Drums

CD comes with a 16 page full colour booklet assembled and designed by Kim Hiorthøy. Vinyl edition comes in extra thick 350g reverse board sleeve with MP3s.

Released 10.08.09

Reviews

More improvised composition and seriously front-line experimental progressive (no-wave?) jazz. This flows in a rather satisfying way, four long pieces that are a little easier on the ear than most things Mats Gustafsson involves himself in. Still challenging, still on the hard-boiled creative side of improvised freeform jazz, there’s a pleasing solidness to this, a warm satisfying glow… mellow noise? Hard-boiled noise with a slight hypnotic psychedelic undercurrent, something for those times when you don’t want those Flying Luttenbachers coming at your head but you still want some improvised challenge and some serious progressive jazz-art. As good as everything Mr Gustafsson is involved in or indeed anything the always excellent Rune Grammofon people put out.
Organ (UK)

“If I Took Your Hand” is a rolling groove with a deep double-bass hook that feels like a post-Trip-Hop update of Alice Coltrane´s trance-jazz. “But Sometimes I Can” starts off with a smouldering rumble reminiscent of Cinematic Orchestra before they went off the boil – and then builds to a Krautrock autobahn-burner with pulsing bass and motorick drums.
Jazzwise (UK)

Scandanavian saxophonist Mats Gustafsson gets into all sorts of cross-genre shenanigans (see: his Don Cherry tribute/“garage jazz” trio the Thing) and new project Fire! pushes into ever more mysterious realms. Featuring bassist Johan Berthling doubling up on keyboards and guitar and Andreas Werliin on drums, the trio essays fuzzy, dragged-out drone psych, for lack of a better term, highlighted by Gustafsson’s side-2-of-Funhouse blowing. The 13-minute “Can I Hold You For A Minute” epic has every bit as much in common with Spaceman 3 as Sun Ra or some such, and that’s a good thing.
Baltimore City Paper (US)

Zart scheppert am Anfang das Schlagzeug, dann beginnt, worauf unsereins schon seit Jahren vergeblich sich sehnt: das Comeback, die Renaissance, die Auferstehung von Hannibal Marvin Peterson. Ungefähr so wundervoll wie das „Ro“ auf der „Live in Antibes“-Platte setzt „If I took your hand“ des skandinavischen Trios – laut Firmenwaschzettel sogar ein Supertrio – Fire! ein. Ostinater Bass, bewegliche Drums, darüber heroisch-ekstatisches Gebläse….. Jetzt aber schnell hinüber ans Baritonsaxofon, fürs letzte, das Titel-Stück: hypnotisch-geometrisch, modal-unsentimental. All diesen hier versammelten, alles andere als homogenen und dabei durch die Bank extrem schlichten Strukturen verhilft der 100.000-Volt-Saxofonist zu Respekt einflößender Eindringlichkeit, die eine/n nicht kalt lässt. Aus ihr lodert das innere Feuer. Andere nannten es: a love supreme.
Freistil (AT)

rnk: Humu, you’re the fire starter, right? Humu: Claro, hombre. I met these kids about five minutes ago, Mats, Johan and Andreas, and you know what: sometimes 4 tracks is more than enough to fall in love with a wicked vision of hypnotic jazz lunacy. In a way, they did really light my yellow ass on fire. rnk: Dude, that was the beans from last night. But anyhow: Keep your eyes peeled for our proper Rune feature in issue #69! Seven: These guys sound like a free-spirited Bohren & Der Club Of Gore… seems as if Mr. Lynch already found the soundtrack for his next movie. An extra point for the best album titel of 2009, by the way. 8.5/10
Lodown (DE)

…Das Titelstück stimmt dann, leicht elektronisch durchgeistert, mit Handclapping, klackendem Drumming und pumpendem Bass und Baritonsax einen The Thing- oder Zu-typischen Headbanger an, leider nur knapp 4 Min. lang. Erst  angefixt, dann kalter Entzug. Grausam.
Bad Alchemy (DE)

Som du kanskje forstår så mener denne anmelder at dette er blitt en aldeles strålende innspilling. All musikken er kollektivt improvisert, og det hele er med mål og mening som bør fanges opp av med et snev av interesse for jazz og moderne rock´n´roll. Så får vi håpe at dette ikke er et prosjektsamarbeid som bare blir med denne innspillingen. Dette er nemlig en samling musikk jeg mer enn gjerne låner øre til på en eller annen festival i framtiden. Nok en innertier fra Gustafsson & Co. Og en plate med den gode svenske som vil bli spilt – mye!
Jazznytt (NO)

Saksofonist Gustafsson nærmar seg mogulstatus i landskapet der det blir utøvd musikk utan grenser, og på albumet med samlivstittelen ”You Liked Me Five Minutes Ago” frontar han trioen Fire!, med Johan Berthling på bass og ymse anna, Andreas Werliin” på trommer. Bassen spelar ei tung rolle i botnen på dette albumet, og etter opningssporet ”If I Took Your Hand” er også vokalisten Mariam Wallentin aktivt med på ”But Some Times I Am”, og dramaet held fram med ”Can I Hold You For A Minute”, før det endar med det insisterande tittelsporet ”You Liked Me Five Minutes Ago”. Om dette kan nyttast terapeutisk, er lydaren sitt ansvar å vurdere. Eit forrykande album er det i alle fall.
Dagsavisen (NO)

Fire! består av en fiffig sammensetning musikere, altså, men hver enkelt musikers kvaliteter speiles i helheten og gjør Fire! til noe unikt. Trommis Werliin med sin beherskede, men overraskende tromming. Gustafsson med sin altomfattende intensitet, Berthling med, vel, alt. Som bandets multimusiker trakterer Berthling, foruten bassen, el-gitar og orgel, og setter sitt tydelige preg på Fire! Fra sin lavmælte, zenaktige bassing til hvinende, feedback-befengt gitarspill til Miles-aktig, snikende orgel. Disse kvalitetene gjør at “You Liked Me Five Minutes Ago” blir noe mer enn en leksjon i kafévennlig jazz-groove. Videre gjør prosuksjonen sitt. “You Liked Me Five Minutes Ago” lyder simpelthen glimrende.
Morgenbladet (NO)

Svenske Mats Gustafsson fronter den jazzen som nekter å stå stille. Det gjør han gjerne ved å krysse stilbarrierer og bry seg fint lite om hvilke merkelapper som måtte bli klistret på musikken. Trioen holder i Coltranehåndtak, og smaksetter med psykedelia. Musikken er åpen og full av nerve. Gustafssons kjøterhissige saksofontone trives åpenbart i ny luftegård. Rytmeseksjonen spiller med tilbakelent kraft og skråblikk mot Sun Ra. 5/6.
Aftenposten (NO)